Livet og dets krystall klare budskap har klamret seg fast i tankene mine
mitt søkende etter det perfekte gikk bare ut på og rakke ned mine tidligere væremåter
Perfeksjonisme....konflikter
Materialisme...
vi setter ikke pris på verdens ekte sider
vel mange av oss
og ingenting er en selvfølge
få forstår dette
noe som vil få store konsekvenser resten av deres liv
og derfor brenner oss gang på gang og få av oss tar lærdom
vi kan bare la oss selv bli elsket
ingenting mer..ingenting mindre?
vi trenger å akseptere
Vi må være det beste vi kan være
Uansett omstendigheter
Vi må forstå dette
For og kunne lykkes
Men...
feite lubne damer og menn vandrer gatene
de likegyldige, bittre og de hevngjerrige
de utro og hovmodige
dere bredagere
deres ord er som sanden..
som sakte renner ut av ett timeglass..
jeg har ikke tid................................................
og de ser seg om og lurer på hva som egentlig skjedde dem
og de klager på politikerne
over hvem som styrer dette land
eller så retter de fingeren mot sine kjære
hvor ble det av og stå for sine egne valg
valg?
valg og konsekvenser
hva..hæ?....
likegyldige
De faller inn i en lang kategori av "håpløshet”"
Ingen intregitet eksisterer her
Og de finnes i flertall
moral?
hva pokker er det?
Hvem trenger det
og de kaller dette å leve?
de kaller det ”å leve i nuet”
uvitende om att de snart får seg et slag mitt i trynet
feminister...
de eier intregitet, styrke
vel de mener så....
men det finnes ingen styrke i og dytte sine indre konflikter på sine likeverdige
det finnes ingen intrigitet i og kalle en kvinne svak uansett omstendighetene
pokker ta idiotene...
bla bla i mine slitne ører
ta æren for det du er blitt
så sørg nå for att den du er er den du vil være
og hvis ikke?
oppfordrer jeg til å rette fingeren mot seg selv
livets porter stenger som regel her
fordi som regel så rettes pekefingeren i andre rettninger enn der den er til gagn
og her, her begynner plattformen til undergang
vi lar det som skjer skje
gli gjennom våre fingre
i våre bittre sår....
vi setter stadig spørsmålstegn til alt og alle
hvor tok intregitet veien ?
vi legger hele vårt liv i vårt ego
for de fleste av oss leter etter noe som kan tilfredstille vår ensomhet
tilfredstille dens likegyldighet
så vi kan komme inn i en perfekt illusjon
fordi vi mangler mot til å kjempe
illusjonen er øynene vi ikke ser med
hjertet vi ikke åpner og sinnet vi dekker til meg våre egne redsler
men her som med alt annet vil sannheten alltid dunke på vår dør i enden
uunngålig
og i disse øyeblikk velger vi vår skjebne
sliten av håpløsheten som sluker opp alt den kommer i kontakt med
tilhørighet er misforstått og vi er blendet av sorger vi unødvendig påtar oss
vårt ansvar er å tilfredstille våre drømmer ikke vår ensomhet
tilfredstille det rene i oss
men det rene minner oss på hva vi tapte
og desverre overdøver ensomheten vi frykter, våre drømmer
og vi handler i en desperat situasjon fordi vi mangler styrke
vi mangler styrke for vi allerede har dekket til vårt sinn med noe annet
så igjen er vi blendet
og få av oss tar til oss mot og reiser oss igjen
fra støvet
Og jeg må unskylde min ærlighet
Men ikke skyt budbringeren
ikke skyt budbringeren
Å leve..
Det er er opp til oss og bestemme ordets betydning
Jeg er av den oppfatning ...
Livet og døden er ikke skremmende
Så lenge man er i harmoni med seg selv
Hva enn det måtte være for hver enkelt av oss
vi kan omfavne hvert eneste åndedrag..
om vi ønsker det sterkt nok
vi kan tro hva vi vil, håpe hva vi vil
om vi har mot nok...
Therese Herheim